MOBBING HAR EN INNVIRKNING VIDERE


Nei, dette er ikke enda et "Vi må stoppe mobbing! Mobbing er ikke greit" innlegg! 

Jeg vil heller ikke få dere til å synes synd på meg, eller tro at i mitt tilfelle er det værre en alle andres og jeg fortjener oppmerksomhet. For det gjør jeg ikke ;)

Jeg skal dele min opplevelse når det kommer til mobbing, og hva som har skjedd med meg psykisk.

 

Jeg har blitt mobbet i flere år på barneskolen. Folk har sagt "Du er så jævlig frekk!", og det endte da opp med at jeg sendte en sms til alle i klassen  hvor jeg beklaget hvordan jeg hadde oppført meg. Hvis noen sier noe slemt til meg angående hvordan jeg har oppført meg/hva jeg har gjort så vil jeg som regel si unnskyld og fikse opp i det. Om noen er lei seg, så trøster jeg, og gjør alt jeg kan for å få personen i bedre humør. 

 

Jeg har ikke mange venner. Det er mange som tror de er venne min, men som egentlig ikke er det i  det hele tatt. Jeg har veldig få ekte venner, og jeg kan definitivt telle dem på en hånd. Jeg er ikke en populær person. Definitivt ikke. Jeg gikk ofte rundt i friminuttet alene, og gjerne med en klump i magen, med trang til å bare løpe hjem og komme meg bort fra alt. 

Jeg har opplevd fysisk voldelig mobbing. Heldigvis ikke mye, men jeg har vært borti det. 

Jeg har gått rundt med en stor klump i halsen om en trang til å begynne å gråte hele tiden. Dette er ikke fordi jeg er Drama Queen (noe jeg ikke er), men fordi jeg rett og slett hadde det vondt. Og jeg har til og med blitt mobbet av de som er yngre enn meg.

Jeg husker at jeg rett og slett var lei alt. Jeg satt i stua og skrev et brev til mamma og pappa, om hvordan jeg virkelig hadde det. At jeg gråt hver gang jeg var i dusjen, og det var nesten så jeg gråt meg til søvne flere ganger, og jeg kjenner nå at dette er vondt å skrive om, og generelt prate om også. Jeg kjenner klumpen komme tilbake. Den klumpen som får deg til å ville gråte. I brevet skrev jeg at jeg trente en venn. En hund. Nå var jeg lei av alt. Jeg ville bare flytte bort, og det hadde jeg sagt til mamma flere ganger at jeg ville flytte bort, men hun sa at det ikke var vits siden jeg snart skulle begynne på ungdomsskolen, og da ville det bli bedre. Så jeg fikk en hund. Tinka. Min store gode Leonberger bamse. Ting ble bedre da. Når jeg hadde en venn som bare var god og snill, og ikke hadde muligheten til å si noe slemt om meg.



 

Når jeg var yngre var jeg ikke spesielt hyggelig. Jeg skulle tøffe meg hele tiden, og var ganske frekk i kjeften. Jeg husker at jeg pleide å løpe etter 7. klassinger (som virker som om var 10. klassinger) sammen med noen andre.Men om jeg såret noen, så fikk jeg dårlig samvittighet med en gang. Jeg mistet venner (noe jeg fortsatt ikke vet hvorfor, for ingen vil si det) og til slutt var jeg venneløs. Jeg ville bare være kul, og være sammen med de populære. Jeg visste ikke hvor grensa gikk. Jeg ble fort "sur" og da kunne jeg fort klikke. Det syns alle var så gøy, å se meg klikke. De tok tingene mine, som da endte med at jeg løp etter dem, og freste og ville ha tilbake tingen min. Det skjedde så mange ganger, fordi de ville at jeg skulle løpe etter dem. Også når jeg gikk i sånn 2. klasse så kalte guttene meg for en katt. Jeg kunne "frese" mye, og jeg misbrukte neglene mine (lol). Hvis noen av guttene plaget meg, kunne jeg godt sette neglene mine i nakken på dem (og det skal jeg love deg at gjør vondt.) Men som sagt. Jeg gikk i 2. klasse. Hva visste vel jeg? 

Det var ikke mange som likte meg som den jeg var. Jeg sa ting akkurat som det var, og var ikke redd for å si min mening uansett hva det dreide seg om. Fordi nesten ingen likte meg som den jeg var, måtte jeg endre på meg selv. Folk syns jeg var en rar person. Og jeg vet at de samme personene går rundt i dag og sier jeg er rar. Og det er ikke rar på en god måte. Så jeg endret meg. Og den dag i dag er fortsatt den innerste meg der. Den frister veldig gjerne å komme ut, og den kommer litt ut når jeg er med mine nærmeste. Men aldri helt ut. Jeg har lært meg hva som er greit, og hva som ikke er greit. Og om jeg ser tilbake på videoer av meg sammen med vennene mine, var jeg en jævlig diva. Jeg skulle alltid være hovedpoenget, og skulle ha rett. Jeg lagde grimaser, og trodde jeg var fryktelig morsom. Og når jeg ser på de videoene tenker jeg ikke "åå så søt jeg var". Jeg tenker "Herregud, hvordan var det jeg oppførte meg mot vennene mine? Dette er flaut."

Ja, okei, vi har nå forstått at jeg ikke var den snilleste. Men var det en grunn til å mobbe meg? Å terge meg til jeg løp etter dem? 

Etter min mening, så er det ikke en grunn. Ikke at det i det hele tatt er noen grunn til å mobbe folk. Men hvorfor mobbe meg selv om jeg ikke var den snilleste? Det forstår ikke jeg. Ingen fortjener det, og det har større innvirkning videre i livet enn mange tror.

 



Så ungdomsskolen begynte. Alt ble bedre, men ikke over. Jeg blir fortsatt mobbet den dag i dag, men mest på nettet. Enten er det folk som kjenner meg, eller anonyme. Anonyme folk som ikke tørr vise seg. Et ord jeg har blitt kalt for mye er "heks". Om dere som har sagt dette til meg den siste tiden leser dette, tenker dere sikkert "Herregud, handler hele dette innlegget om meg? Du kan ikke skrive om slikt på bloggen din." Nei, det handler ikke bare om det. Jeg har blitt kalt heks så mange ganger gjennom mitt liv. Og dette innlegget handler ikke bare om det. Jeg har blitt kalt heks flere ganger, til og med når jeg var yngre. Hvorfor? Jo.. 

På nesen min har jeg 3 føflekker, som alle kaller vorter. Dere tenker sikkert ikke over det, at det faktisk sårer. Men det gjør det. "Vortetryne!" "Heks!" "Hva er de vortene på nesa di?" Det er ikke vorter, og slike ord sårer. På grunn av disse ordene, skal jeg fjerne dem. Ikke tenk at jeg ikke skal skifte på utseende pga noe folk sier. Dette er min egen avgjørelse. Min mamma hadde også slike på nesa, men hun har også fjerna dem. Hun fikk også kommentarer på dem. Hun er enig med meg at det er lurt å fjerne dem, misforstå meg rett, ingen presser meg. Som sagt, dett er et eget valg. De skal fjernes i januar tiden 2016. Ingen flere "vorter", hekseutseender, eller føflekker på nesa. Dessuten bortsett fra alle kommentarene jeg har fått, er de også ganske plagsomme bare så det er sagt, så det er også en grunn til å fjerne dem.

 

Nå tror du sikkert at jeg lagde dette innlegget kun om det der, men det er mer.

Som overskriften sier, så har mobbing en innvirkning i ens liv, selv år etterpå. La oss finne på en person.. Hun heter Gunn. La oss si at Gunn er min nærmeste venn. En dag finner hun på noe med noen andre. En vanlig person hadde sikkert ikke brydd seg, men jeg gjør. Jeg er hyper sensitiv, også pga mobbingen tidligere. Jeg kan sitte hjemme å gråte hvis Gunn finner på noe med noen andre, uten å spørre meg, flere ganger. Ikke fordi jeg er sjalu, men fordi jeg er redd. Jeg er redd for at de skal prate stygt om meg, eller at jeg skal miste Gunn som venn. At når Gunn kommer tilbake, vil hun ikke være med meg mer. Jeg er redd for å miste henne, siden hun betyr alt for meg. Jeg er redd for å bli venneløs igjen. Men ikke la dette stoppe deg for å finne på noe med noen andre, jeg har ingen rettighet til å si at du bare skal være med meg, og ikke med noen andre. Vær med andre, du har nok ikke så godt av å barre være med meg. 

Ikke misforstå dette, dette handler ikke om at jeg ikke vil du skal finne på noe med noen andre. Men jeg vil at andre folk skal vite at jeg nå er redd for at Gunn skal være med andre. Det er rene helvete å måtte sitte hjemme alene mens bestevennen din er med andre. Og la oss nå si at når alle vennene mine dro til Oslo alene, men jeg ikke kunne være med. De la ut bilder på instagram, og jeg satt hjemme å gråt. Jeg er ingen drama queen, jeg er bare redd. Og jeg blir lei meg om jeg må være hjemme alene mens alle andre er ute å koser seg. Dere aner ikke hvor jævlig det er, men jeg kan ikke noe for det. Ikke tenk på meg når dere er ute, ikke gjør det. Ikke tenk at nå sitter Henriette sikkert hjemme å gråter. Kos dere. (Dette var ikke ironisk). Jeg ønsker ikke at dere er ute og tenker på meg. Jeg vil ikke at dere skal bry dere om at jeg blir lei meg for dette, for det er vel egentlig ikke en grunn, men jeg er bare sensitiv og redd. 

 

Men selv om folk skriver stygge ting til meg på nettet nå, eller kaller meg for noe stygt, så bryr jeg meg ikke. Det ble laget en instagram konto (ja, jeg skriver det faktisk) som skrev stygge ting på bildene mine, som "æsj", "så stygg du er". Jeg brydde meg ikke. Ja, jeg gikk til helsesøster med det, men jeg tok det ikke personlig i det hele tatt. Jeg satt faktisk hjemme å lo. Tenk at folk i det hele tatt gidder å bruke tiden sin på det? Det er jo bare komisk. Hver gang jeg får en hate kommentar uansett om det er på instagram, kik, snap, bloggen så tar jeg det ikke personlig. Jeg ler av det. Det er ikke annet å gjøre enn å le, for det er jo komisk. 

Og i tillegg har jeg mye selvtillit. Det har jeg alltid hatt. Jeg kan se på meg selv i speilet og si "Foran meg, er det en super pen jente". Jeg er ikke redd for å si at jeg syns jeg er pen. Hvorfor skulle jeg? Er det galt å si at man syns man er pen? Jeg kan si at jeg kan være goals noen ganger også. Det er jo bare bra. Jeg går jo så klart ikke rundt til folk å sier jeg er pen, men jeg går ikke rundt å sier at jeg er så jævlig stygg heller. 

 

Nå som jeg har skrevet alt dette føles det godt. Det rant noen tårer ned mens jeg skrev det, men nå føles det godt. Godt å få det ut. Nå er klokka 00:09, lørdag 28. november.

Så nå skal jeg avslutte dette innlegget. Takk for at du tok deg tid til å lese deg igjennom en del av mitt liv. 

- Blogges

 

 





4 kommentarer

smillaa

28.11.2015 kl.12:21

keep on going<3 jeg er helt enig med deg<3

Cathrine Flåtten

28.11.2015 kl.22:00

Det er bra du er deg selv, og ikke la noen forandre deg. Ungdomsskolen og barneskolen er tøffe år - men tro meg ! det blir bedre. Jeg har opplevd mye av det samme, og det eneste som jeg kan si til deg er at du må aldri slutte å være deg selv. Mobbing er ikke greit, men du må huske hvem som er offeret. Er det deg eller de? Det er deg. De skal forandre seg!

Henriette Holmestrand

29.11.2015 kl.15:03

Cathrine Flåtten: Takk. :)

Nina Annette Nyhagen

29.11.2015 kl.22:17

Fin blogg:)

Henriette Holmestrand

30.11.2015 kl.21:31

Nina Annette Nyhagen: Tusen takk! Så hyggelig å høre :)



Skriv en ny kommentar



Hei! Her kan dere skrive informasjon om dere selv, hva bloggen handler om og alt du egentlig vil. Det er ikke lov til å fjerne at designet er laget av meg!

For kontakt:
din epostadresse her








hits ♡ Design av Tonjemt ♡